10 alternative spørsmål og svar om vikarbyrådirektivet

Oslo Bygningsarbeiderforening har skrevet et svar på Arbeiderpartiets 10 spørsmål og svar om vikarbyrådirektivet. Vikarbyrådirektivet er et direktiv til besvær: Det har et krav om likebehandling av arbeidstakere som leies inn fra bemanningsforetak. På den andre sida har det et krav om at det skal bli enklere å leie inn. Direktivet har «to ansikter». Det har ført til delte meninger på venstresida om hvorvidt direktivet er bra eller dårlig for arbeidstakerne og fagbevegelsen. Ikke alt som er sagt om direktivet er riktig, etter vår mening, og det gjelder fra begge sider.

Vi har kalt denne artikkelen 10 alternative spørsmål og svar om direktivet. Grunnen er at tittelen 10 spørsmål og svar om vikarbyrådirektivet var opptatt. Den er i bruk på Arbeiderpartiets hjemmeside, som vi har lenket til her. (Vi har bedt om at de til gjengjeld lenker til vår side.)


1 Hva er hovedinnholdet i direktivet?

Direktivet har et likebehandlingskrav: Arbeidstakere som leies inn fra bemanningsforetak, skal, for varigheten av oppdraget, ha samme lønn og en del andre vilkår som om de hadde vært fast ansatt i innleiebedriften for å utføre samme jobben. Det kan unntas fra dette for arbeidstakere som er fast ansatt i bemanningsforetaket med lønn mellom oppdrag og/eller ved tariffavtale.

Direktivet har dessuten et krav om at medlemsstatene skal kvitte seg med sånt i lovgivinga og tariffavtalene som er til hinder for eller begrenser adgangen til utleie fra bemanningsforetak, og som ikke kan begrunnes i allmenne hensyn, nærmere bestemt hensynet å beskytte ansatte i bemanningsforetak, hensynet til helse og sikkerhet på jobben, hensynet til et velfungerende arbeidsmarked og hensynet til å hindre misbruk.

2 Hva er formålet med det?

Det er sagt at direktivet har til formål at det skal bli mer leiearbeid. Og det er sagt at formålet er å sikre de ansatte i bemanningsforetakene likebehandling. Begge deler er riktig.

Direktivet har et dobbelt formål som er nedfelt i direktivet. Det er (1) å sikre beskyttelse av de ansatte i bemanningsforetak og bedre kvaliteten på leiearbeid ved likebehandling av leiearbeiderne med de fast ansatte hos innleier og ved å anerkjenne bemanningsforetak som arbeidsgivere, og (2) å etablere et passende rammeverk for leiearbeid med sikte på å bidra til effektivt til jobbskaping og utvikling av fleksible former for arbeid.

Direktivet er et ledd i EUs arbeid for å samordne reglene om såkalt atypisk arbeid (deltidsarbeid, midlertidig ansettelse og leiearbeid). Et direktiv om deltidsarbeid ble vedtatt i 1997, og et direktiv om midlertidige ansettelser ble vedtatt i 1999. Det ble så innleda forhandlinger mellom de europeiske arbeidslivspartene om en rammeavtale som skulle ligge til grunn for et tredje direktiv om leiearbeid. Forhandlingene ble påbegynt mai 2000 og oppgitt ett år etter. EU-kommisjonen overtok da regien. EU hadde nylig vedtatt sin Lisboa-strategi om å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomi, og da EU-kommisjonen la fram sitt første direktivforslag, var det som ledd i denne strategien.

Sentralt i Lisboa-strategien står arbeidet for å skape flere og bedre jobber, og da særlig flere såkalt fleksible jobber. Leiearbeid blir her sett på som en nøkkelfaktor. I et innledende memorandum til direktivforslaget er dette forklart nærmere: Leiearbeid gjør det mulig å øke antallet jobber, ettersom det er særskilt tilpasset den økte etterspørselen etter fleksibilitet i dagens økonomi. Men leiearbeid kan ikke være en varig kilde til jobber om det ikke er tilstrekkelig attraktivt for arbeidstakere og arbeidssøkere, til tross for at de er midlertidige. Og sammenligningsgrunnlaget her er hvilke lønns- og arbeidsvilkår en fast ansatt i innleiebedriften har for tilsvarende arbeid. Derav likebehandlingskravet: Formålet er at arbeidstakere og arbeidssøkere skal oppleve det som attraktivt å arbeide i bemanningsforetak, og at bemanningsforetakene med det skal få et bedre rykte. Og formålet med det er i sin tur at leiearbeid skal bli en kilde til nye jobber. I det innledende memorandumet er denne tankegangen kort oppsummert som følger:

«Forslaget til direktiv etablerer et felles sett av minsteregler for å oppmuntre til utbredelsen av og kvaliteten på leiearbeid.»

Formålet fra kommisjonens side er altså ikke bare at det skal bli større adgang til leiearbeid, det er også at det faktisk skal bli det. Så kan det innvendes at mer leiearbeid ikke fører til at det skapes flere jobber, bare at det blir mer innleie. Men det vil ikke EU-kommisjonen være enig i.


3 Er direktivet en seier for europeiske fagbevegelse?

Det er hevda at direktivet er en seier for europeisk fagbevegelse. Det er nok en overdrivelse. Om direktivet er en seier for noen, er det en seier for EU-kommisjonen. Den Europeiske Faglige Samorganisasjon (DEFS) har riktig nok ønsket vedtakelsen av direktivet velkommen. Men DEFS har ikke innkassert direktivet som en seier for seg.

Det største stridsspørsmålet i forhandlingene forut for kommisjonens direktivforslag var hva som skulle være målestokken for likebehandling. fagbevegelsen mente at det måtte være hvilke lønns- og arbeidsvilkår en fast ansatt i innleiebedriften har for tilsvarende arbeid. Sånn var det allerede i et flertall av medlemsstatene. Mens arbeidsgiversida mente at dette ikke kunne rettferdiggjøres i medlemsstater der leiearbeiderne er fast ansatt i bemanningsforetaket med lønn mellom oppdrag (som f eks i Tyskland).

Kommisjonen forslo et kompromiss, der målestokken for likebehandling er hvilke vilkår de fast ansatte i innleiebedriften har, men der det er mulig med unntak for leiearbeidere som er fast ansatt i bemanningsforetaket og har lønn mellom oppdrag, eventuelt ved avtale mellom partene. Dette kompromissforslaget har seinere ligget til grunn for direktivet. Hverken direktivet eller likebehandlingsprinsippet er kjempet fram av europeiske fagbevegelse. Det direktivet som ble vedtatt i 2008 er i all hovedsak det samme direktivet som EU-kommisjonen foreslo i 2002.

4 Vil direktivet føre til at det blir mer eller mindre innleie fra bemanningsforetak?

Det er sagt at direktivet vil føre til at det blir mer leiearbeid. Men sjøl om direktivet har som formål at det skal bli mer leiearbeid, er det ikke dermed sagt at det blir resultatet. Ikke alt går alltid som EU-kommisjonen vil. Om direktivet fører til mer leiearbeid hos oss, er antakelig avhengig av hvorvidt begrensningene i adgangen til innleie fra bemanningsforetak i arbeidsmiljøloven § 14-12 står seg eller ikke. Om det blir fritt fram for innleie fra bemanningsforetak, vil det nokså sikkert føre til at bruken av leiearbeid vil øke.

Det er også sagt at direktivet vil føre til mindre innleie. Dette som følge av at likebehandlingskravet vil føre til at prisen på innleid arbeidskraft vil gå opp. Det vil kort sagt bli dyrere å leie inn. Det rapporteres også om arbeidsgivere som sier at om leiearbeiderne skal ha det samme som deres egne ansatte, så kan de like gjerne ansette dem. På den andre sida er det ikke bare prisen på innleid arbeidskraft som gjør at mange arbeidsgivere velger innleie framfor å ansette. Fordelene med å slippe og ansette og si opp arbeidstakere veier også tungt. Mange arbeidsgivere vil helst ha ei fast kjerne av ansatte som ikke er for stor, og de er villige til å betale for å ha det sånn.


5 Betyr direktivet at det er EFTA-domstolen som får det siste ordet om hva vi kan ha og ikke ha av lover og regler om innleie?

EFTA-domstolen får ikke det siste ordet. EFTA-domstolen har det siste ordet i dag. Eller rettere sagt: EFTA-domstolen har i dag det siste ordet om hvorvidt vi kan kreve innleiereglene våre etterlevd av utenlandske bemanningsforetak. NHO hevder i sin høringsuttalelse om direktivet at om direktivet blir innført uten at vi opphever begrensningene i adgangen til innleie fra bemanningsforetak i arbeidsmiljølovens § 14-12, vil direktivet ikke være riktig implementert. Og om NHO bringer saka inn for domstolen eller for ESA, så er det EFTA-domstolen som vil ha det avgjørende ordet. Men NHO kan når som helst bringe arbeidsmiljølovens § 14-12 inn for EFTA-domstolen. Det er ikke noe nytt med direktivet. Derimot kan direktivet få noe å si for utfallet.


6 Vil direktivet få betydning for utfallet av ei eventuell «norsk» sak om Arbeidsmiljøloven § 14-12 om innleie fra bemanningsforetak?

Det er det sagt at direktivet ikke vil få: EØS-avtalen gjelder uansett. Men det er to viktige forskjeller. Den ene er at tjenestereglene i EØS-avtalen bare gjelder hva vi kan kreve etterlevd av en utenlandsk tjenesteyter. Mens vikarbyrådirektivet gjelder også innenlandske forhold. Den andre er at om vi innfører direktivet, får vi tjenestereglene med på kjøpet: Direktivet skal gjennomføres i samsvar med traktatens regler om etablerings- og tjenestefrihet. Det betyr at innleiereglene ikke bare skal vurderes ut fra om de kan begrunnes i allmenne hensyn som nevnt i direktivet. De må også være forholdsmessige. Det vil si at de må være egna for formålet, de må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for det som er formålet med dem.

7 Men om arbeidsmiljøloven § 14-12 havner på EFTA-domstolens bord, er det sikkert at NHO vil få medhold?

Om direktivet er innført, og saka havner på EFTA-domstolens bord, må domstolen avgjøre saka på grunnlag av direktivet og tjeneste- og etableringsreglene i EØS-avtalen. Den vil da først måtte ta stilling til om de norske reglene kan begrunnes i direktivet. Svaret her blir trolig ja. Reglene kan begrunnes i hensynet til at innleie ikke skal misbrukes til å omgå reglene om midlertidig ansettelse. Det er også sånn de faktisk er begrunna. Det er for å hindre at innleie misbrukes til å omgå reglene om midlertidig ansettelse. Og å hindre misbruk av innleie er et hensyn som kan begrunne restriksjoner på innleie fra bemanningsforetak, ifølge direktivet.

Men saka vil ikke være ferdig med det. Det skal dessuten vurderes om reglene er forholdsmessige. Her vil det spille en rolle hvilket beskyttelsesnivå Norge har for leiearbeidere. Begrensinger i adgangen til å leie inn skal stå i rimelig forhold til det beskyttelsesnivået de ansatte i bemanningsforetakene har. Og ettersom Norge har gjort sine regler om midlertidig ansettelse gjeldende for bemanningsforetak, og leiearbeiderne dessuten vil ha krav på likebehandling enten de har lønn mellom oppdrag eller ikke, kan det hende at det vil fortone seg for domstolen som at Norge har et svært høyt beskyttelsesnivå for leiearbeidere. Så høyt at det kanskje ikke er nødvendig med så sterke begrensninger i adgangen til innleie fra bemanningsforetak som det Norge har. Men om dette blir utfallet, eller om utfallet blir noe helt annet, er ingen gitt å si i dag. Her er det forskjellige meninger. Men det er enighet om at ingen kan garantere for hva som blir utfallet.

Om direktivet ikke blir innført, må EFTA-domstolen avgjøre saka på grunnlag av tjenestereglene aleine. Den må da begrense seg til å ta stilling til om de norske reglene kan kreves etterlevd av bemanningsforetak som er etablert i andre EØS-stater. Beskyttelsesnivået for bemanningsforetaksansatte i Norge vil fortsatt måtte tas i betraktning. Men EFTA-domstolen kan ikke legge seg opp i hvilket beskyttelsesnivå vi har i Norge. Det forblir vårt eget indre anliggende.

Det er ellers vist til at juristmiljøene i Justis- og Arbeidsdepartementet mener at vår lovgiving vil stå seg. Men dette er ikke entydig. Andreas van den Heuvel i Arbeidsdepartementet har publisert en grundig gjennomgang av direktivet i Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155-286 (2011) der han kommer til en annen konklusjon. Det er videre vist til at flere EU-land som har streng lovgiving om leiearbeid har innført direktivet uten å endre denne lovgivinga. Særlig har Frankrike en lovgiving som ligner på den norske (Code du travail, Titre V). Vilkårene for midlertidig ansettelse og for innleie fra bemanningsforetak er stort sett de samme. Men Frankrike har, til forskjell fra Norge, ikke gjort sin lovgiving om midlertidig ansettelse gjeldende for bemanningsforetak (Code du travail, artikkel L1241-1).


8 Vil innleiebestemmelsene i tariffavtalene stå seg mot direktivet?

Det får vi antakelig svar på i tariffoppgjøret 2012. Om NHO mener at det fins bestemmelser i tariffavtalene som ikke står seg mot direktivet, må organisasjonen ta det opp her. Om den ikke gjør det, kan den vanskelig komme etterpå og si at en avtale de sjøl er part i, og som er fornya etter fristen for å innføre direktivet utløp, er i strid med EØS-avtalen.


9 Står arbeidsmiljøloven § 14-9 om midlertidig ansettelse for fall?

Nei, direktivet regulerer ikke adgangen til å ansette midlertidig. Vi kan ha de reglene vi har i dag. Men det er ikke sikkert vi fortsatt kan gjøre dem gjeldende i bemanningsforetak, om vi fortsatt vil ha de reglene om innleie fra bemanningsforetak vi har i dag.

EU har et annet direktiv om midlertidig ansettelse. Men det gjelder ikke for leiearbeid. Direktivet består i hovedsak i en rammeavtale mellom arbeidslivspartene i Europa. I innledninga heter det at partene har til hensikt å komme tilbake til å inngå en tilsvarende avtale om leiearbeid. Det fikk de ikke til. I stedet fikk vi EU-kommisjonens direktivforslag. Men vikarbyrådirektivet regulerer ikke ansettelsesforholdene i bemanningsforetakene. Eller, det regulerer dem ved at det ikke regulerer dem. Vikarbyrådirektivet har altså ikke noe krav om at hovedregelen i bemanningsforetak skal være fast ansettelse. Direktivet er gitt for en situasjon der det vanlige er at de som jobber i bemanningsforetak er ansatt for det enkelte utleieoppdraget, uten lønn mellom oppdrag. Unntaksbestemmelsen i direktivet er gitt for en situasjon der de har lønn mellom oppdrag.

Det er ikke situasjonen i Norge. I Norge er det ingen større adgang til å ansette midlertidig i et bemanningsforetak enn i et vanlig foretak. Om de norske innleiereglene havner på EFTA-domstolens bord, kan dette bli tema.


10 Vil likebehandlingskravet stå sterkere med direktivet enn uten?

Det er sagt at det vil være vanskeligere for ei borgerlig regjering å reversere likebehandlingskravet om det er forankra i EØS-avtalen. Om den gjør det, kan vi gå til ESA og EFTA-domstolen. Det er jo et tilforlatelig argument. Men det er ikke riktig, i hvert fall bare et stykke på vei.

Vikarbyrådirektivet krever likebehandling av innleide arbeidstakere. Men det har ikke noe krav om likebehandling av ansatte i bemanningsforetak som har lønn mellom oppdrag. Direktivet åpner her for unntak. Direktivet går lenger enn det: I tilfeller der arbeiderne har en tidsubestemt arbeidsavtale med bemanningsforetaket, bør det gjøres unntak, ifølge direktivet. Regjeringas forslag er som kjent at vi skal innføre likebehandling for bemanningsforetaksansatte enten de har lønn mellom oppdrag eller ikke.

Om leiearbeiderne ikke har lønn mellom oppdrag, vil likebehandling være forankra i direktivet. Men om de har lønn mellom oppdrag, vil likebehandling ikke være forankra i direktivet. Det er nok til at direktivet er gjennomført at det sikres likebehandling av arbeidstakere som ikke har lønn mellom oppdrag. Ei borgerlig regjering kan dermed innføre unntak for fast ansatte, sånn som NHO ønsker, uten at det strider mot verken direktivet eller EØS-avtalen.

Oslo Bygningsarbeiderforening

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s