Denne artikkelen ble skrevet av Matz Sandmann til Trond Jensens 50-årsdag.

CLUB 7 – JENSENS STØRSTE VERK
Når Trond Jensen feirer 50 år, blir det samtidig et gjensyn med Club 7.
Uff, tenker kanskje enkelte, skal vi få nok en av disse urkomiske og selvskrytende 68-generasjonsmarkeringene. En samling av halvgamle karrieremennesker som har trukket stigen opp etter seg, og som danderer sitt selvbilde med utfrika og radikal fortid, og som ustanselig snakker om vi som var med på de STORE TINGENE den GANG DA.

Til det er å si at nesten uansett beskrivelse, passer det på Club 7. Klubben er i sannhet en merkelig greie. I sitt over 20-årige liv var den enslags kontinuerlig improvisasjon, og jeg har bare funnet ett begrep som passer: mangfoldighet. Selv navnet er det den dag i dag vanskelig å finne noen begrunnelse for, religiøst er det i hvertfall ikke.
Men det står fast at denne omstreifende klubben er blitt en del av norsk kulturhistorie, og det er merkelig, at uansett hvor jeg kommer i landet, treffer jeg folk som har ett eller annet forhold til Club 7.

Club 7 ble stiftet av kretser rundt Studentersamfundet i 1963, med ungareren Attila Horvath som primus motor, og med tilhold i kafé Renè på Lilletorvet. 700 medlemmer allerede første halvår. Deretter en omflakkende tilværelse på Cavaletto på Drammens-veien, Edderkoppen Teater, Kongen i Frognerkilen, Ekeberg Restaurant, for så å ende opp i 1971 i Konserthusets blokk D i Munkedamsveien 15, hvor den var til sin uskjønne død på midten av 80-tallet.

HVA VAR CLUB 7?
Det er egentlig lettere å si hva den ikke var.
Opprinnelig var tanken å skape et klubbmiljø for den klassiske stearinlys-kultur: jazz, diktlesning og alternative kulturytringer.

Og jazz ble det. Keith Jarrett fikk sin norgesdebut der, Thad Jones, Karin Krogh og Fred Nøddelund, Webster Lewis spilte inn plate på klubben, og Stan Getz har spilt inn en låt som heter «Club 7 and other wild places». De fleste store jazznavn har vært innom, og stammen av de eldre norske jazz-musikere har alle et forhold til Club 7.

ARILD WICKSTRØM BODDE DER
Det var jazz i alle mulige og umulige former, og det kunne i sannhet gå vilt for seg. Men musikken ble snart mer mangfoldig. Det ble rock og det ble blues, det ble sigøynermusikk, Public Enemies og Dream, begge starte forøvrig på klubben. Det ble visesang, pepet ut i begynnelsen, men klorte seg fast.

SLOVSKI og KAMPEN JANITSJAR
Nami Slovskis trio fra Polen kunne spille på tirsdag, onsdag kunne det være rythm blues, torsdag Kampen Janitsjar, og søndag folkedans. Selv Per Olav Lundteigen ville blitt forelsket i dette urbane og internasjonale fenomen, for sannelig arrangerte man kvedarseminar både på Club 7 og i Tuddalen.

Men klubben ble også Scene 7, et alternativt teater ledet av Sossen Krohg, en staut vikingekvinne med Parisiske røtter, som gråt uhemmet over ordet budsjett, men som ellers elsket alt. De ble et pustehull i institusjons-teatrenes granitt, som kunne framføre Molière og Strindberg, men som også lot oss møte Beckett, Arabald, Ionesko og annet avantgarde. Nye skuespillere fikk prøve seg og Scene 7 ble oppsøkende teater i Oslos bydel.

BJØRNEBOES RØDVIN
Da de spilte «Elskeren» av Cocteau, gikk det så hardt for seg at det tok fyr i 2. etasje på Kongen.
Jens Bjørneboe skrev til og med for Scene 7. Antakelig for å betale rødvinsregningen.
Men klubben ble også Film 7, Galleri 7, Bibliotek 7 og Presse 7 som trykket litterære ambisjoner forlagene ikke tok, og som ga ut antologi.

GAMMEL 7
Utrolig nok ble det også stiftet et idrettslag, Idrett 7. Kanskje følte de at fysisk fostring var nødvendig for å kunne bevege seg uanstrengt mellom kafébordet og baren.
I 1981 ble det sogar organisert eldretreff, den såkalte Gammel 7. Enkelte vil mene at det er disse som feirer Jensen på Solvang.

Alt dette forteller om mangfoldighet. Samtidig er det grunn til å spørre om Club 7 har noe å lære oss, noe vi bør ta vare på, noe som kan inspirere 90-tallet.

Vi lever i et samfunn hvor fler og fler krefter settes inn på å betrakte oss som isolerte målgrupper, vi måles og veies, lagdeles og segmenteres.

Vi er ikke lenger et folk, men datafiler i Monitor og Norsk Gallup.
Kulturtilbud, varer og tjenester finsiktes mot segmenter i markedet, og vi ordnes gruppevis, enten det er turer til syden, radiokanaler, diskoteker eller klær.

Selvsagt var også Club 7 et utrykk for sin tids trender, og uniformeringen kunne gå langt. Men klubben var også et sted der alle kunne finne noe, uansett kulturell interesse, uansett aldersgruppe og uansett sosial tilhørighet. Hippien og folke-musikanten, stortings-representanten og malere, jazzmusikere og advokaten,
40-åringen og 18-åringen fant der en felles base.

SMELTEDIGELEN
Club 7 ble en smeltedigel, men også et åpent hus. Et publikum som ville ha fått Monitors datasystemer til å bryte sammen.

På det beste ble klubben besøkt av 3-4000 mennesker i uka, og over 200.000 i året. Kanskje det er en visjon vi kan bringe videre. At vi trenger noen steder som virkelig blir møtesteder, på tvers av særinteresser, alder og sosialgruppe.
Det er mange å takke for Club 7 , men ingen kommer utenom Trond Jensen.