– Jeg synes det er flott at kvinner har stemmerett i Norge, og det er en selvfølge at vi har det. Da jeg vokste opp, var ikke kårene for kvinner alltid like gode, og som mor til fire barn sto jeg ikke akkurat forrest i arbeidskøen, sier hun.

100-åringen tar imot oss med et fast håndtrykk og et smil.

– Jeg nyter livet, men legger ikke så mange planer lenger, sier hun.

 

Syerske og påkleder

På veggene på Fernandas rom ved Akerselva sykehjem henger minner fra et langt og rikt liv. Tegninger fra oldebarna, en hilsen fra kong Harald på 100-årsdagen, et inngravert fat fra Den Norske Opera og ikke minst bilder fra hennes liv som syerske og påkleder på Den Norske Opera.

– Jeg er ingen ivrig tilhenger av monarkiet, men når kongen sender bursdagshilsen, synes jeg det er stas. Og da må hilsenen i glass og ramme, sier hun med et smil.

På veggen henger også en rekke tegninger av kjoler hun selv har designet.

– Jeg tror jeg også sydde kjolene jeg tegnet, sier Fernanda.

– Skulle ønske vi hadde de kjolene i dag, utbryter døtrene Kjersti og Kari.

Fernanda Jensen ble født på Bomansvik. Hennes aller første leveår var på Rødsten ved Svartskog før familien flyttet til Oslo. Hun fikk utdanning i husholdning og søm, først ved Eugenia-stiftelsen, senere på Statens husmorskole og Statens industriskole, kjole- og draktlinjen. De 20 siste årene av sitt yrkesaktive liv arbeidet hun på systuen og som påkleder i Den Norske Opera.

– Min mann Oskar støtte ved en tilfeldighet på kostymesjefen i Den Norske Opera – Helene Furunes. Og hun hadde god bruk for dyktige syersker. Jeg fikk beskjed om å innfinne meg der snarest mulig, for de trengte syersker, sier Fernanda.

Hun kan fortelle om mange gode minner fra sine mange år i Den Norske Opera.

– Jeg var i tillegg til syerske også påkleder om kvelden og sørget for at herrene i operakoret alltid hadde stivede skjortebryst, minnes hun og viser fram et bilde av seg selv og noen fra Herrekoret, fra garderoben en gang på 60-tallet.

– Jeg tror det er fra operetten Czardasfyrstinnen, av den ungarske komponisten Emmerich Kálmán, sier Fernanda.

 

I USA på turné

Operetter er lystige, og lystig ble det gjerne også i siste forestilling.

– Da var ofte vann byttet ut med ekte vare, sier Fernanda med et smil.

Begge døtrene er mer eller mindre oppvokst på operaen, og Kjersti var solist ved nasjonalballetten i mange år og har fortsatt å danse også etter pensjonsalder som bestemor i Nøtteknekkeren. Kari hjalp i sin ungdom moren som påkleder, og var også statist. Så sent som i desember så Fernando og datteren Kari premieren på operaen.

– Pappa var i Russland i tre år og tok med seg interessen for opera og ballett hjem, en interesse vi også falt for, sier datter Kari Rolstad.

Fernanda var i sin tid på operaen med på en rekke turner både i inn- og utland.

– Vi var i USA på turné i 1973, og jeg husker en tidlig morgen da jeg så opp på månen og tenkte at den samme månen kunne vi se i Norge. Jeg var langt borte, men likevel nær, sier hun.

Da hun var i Finland på turné, ble det oppdaget at de manglet et kostyme. Fernanda ble nødt til å hive seg rundt. Hun måtte få tak i stoff, tegne sjablonger, skjære til stoff og tilpasse mønstre.

– Hele natten gikk med. Jeg hadde finske medhjelpere som bare kunne finsk, og vi sydde på gamle russiske tråsymaskiner. Men vi ble ferdige til forestillingen, sier hun.

 

På fanget til Amundsen

Som barn var Fernanda nabo med selveste Roald Amundsen, sydpolfareren.

– Jeg husker, jeg må ha vært en fire-fem år, og jeg satt på fanget hans ved middagsbordet. Det var dekket på med flere kniver og gafler, og jeg lurte på om han trengte alt dette. Jeg som bare trengte en skje når jeg spiste. Jeg fikk til svar at det var nødvendig og at han ikke kunne nøye seg med mindre, ler hun.

– En annen gang ville han at jeg skulle putte hånden inn i kjeften på en isbjørnfell han hadde liggende på gulvet. Men jeg torde ikke og sa til Amundsen at jeg ikke ville gjort det for 25 øre engang, sier den spreke 100-åringen, som også lekte mye med hundene til Amundsen.

Nå er Fernanda Jensen i gang med en 500 sider lang bok om polhelten.

– Jeg har alltid lest mye bøker og alltid vært en ivrig leser av Arbeiderbladet/Dagsavisen. Da Victor Hugos «De elendige» (ble senere musikalen «Les Misérables», jou. anm.) gikk som føljetong, hadde vi alltid høytlesning hjemme, minnes hun.

– Det er lærerikt å lese. Og man blir aldri for gammel til å lære noe nytt, sier hun.

Selv når man er over 100 år.

Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/samfunn/har-satt-dype-spor-i-over-100-ar/

Publisert: 8 januarOppdatert: 8 januar
Tom Henry VestrengKrister Sørbø (foto)
tom.vestreng@dagsavisen.no