BOKUTDRAG
Ny Tid fikk den sentrale rollen i 1977.

Først kom den såkalte Loran C-saken. Den hadde egentlig startet tidligere, en fredag våren 1974, da SVs medlem av forsvarskomiteen Arent M. Henriksen leverte et spørsmål til spørretimen: «Når og på hvilken måte vedtok Stortinget bygging av Loran C-stasjonen i Bø i Vesterålen?» Mandagen etter ble Henriksen innkalt på stortingspresident Guttorm Hansens (Ap) kontor. Hansen forlangte at spørsmålet skulle trekkes, fordi: «Det kan ikke besvares.» Henriksen nektet, og måtte da få stille spørsmålet på Stortingets talerstol påfølgende onsdag.

På dette tidspunktet satt Svenn Stray (H) i presidentstolen, og sa straks: «Spørsmålet vil bli strøket og behandlet på annen måte.» Senere ble det holdt et lukket møte i Stortinget der spørsmålet ble besvart. Siden møtet var lukket, kunne Henriksen ikke referere svaret.

Realiteten i saken var at Norge på sekstitallet hadde latt bygge navigasjonssystemene Loran C og Omega langs norskekysten. Loran C var nødvendig for at USAs Polaris-ubåter, lastet med atomvåpen, skulle kunne navigere trygt i havområdene i nord. Spørsmålet var om dette var i strid med norsk atom- og basepolitikk, og om opprettelsen av anleggene var vedtatt av Stortinget på en konstitusjonelt forsvarlig måte.

SV mente svaret på første spørsmål var ja, og på det andre nei. Som en konsekvens av at SV pirket i saken ga regjeringen en kommisjon, ledet av tidligere sivilombudsmann Andreas Schei, i oppdrag å utrede spørsmålet. Like før årsskiftet 1975/76 avga Schei-kommisjonen sin rapport til Stortinget i lukket møte. Konklusjonen, at opprettelsen av navigasjonssystemene kunne forsvares konstitusjonelt, ble offentliggjort. SV mente hele rapporten burde offentliggjøres, samt at konklusjonen bygde på mangelfulle forutsetninger. I juni 1977 kom saken omsider til behandling – i et nytt lukket møte.

Like etter kom den første saken i Ny Tid: «Loran C i Stortinget: Stortinget godtok norsk innkobling i USAs atomstrategi» lød tittelen. «Mot 25 stemmer vedtok et uvanlig taust storting tirsdag 6/6 at hemmelighetskremmeriet omkring Loran C og Omega-rapporten skal fortsette. SV forlangte i sin innstilling full offentlighet om rapporten fra Schei-kommisjonen som nå har ligget i Stortinget som hemmelig dokument i over et år.» Ny Tid hintet varsomt om noen detaljer i saken.

Dette skapte sterke reaksjoner i det politiske Norge. Også i SVs hovedstyre.
Presset økte mot radarparet Berge Furre og Finn Gustavsen, førstnevnte som partileder, sistnevnte som medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, som var ansvarlig for behandling av Schei-rapporten.

Furre og Gustavsen følte seg bundet av taushetsløftet i Stortinget. Men hovedstyret stod hardt på for at SV skulle offentliggjøre fakta i saken dersom regjeringen ikke selv gjorde det. Til slutt ga Berge Furre etter. Han forstod at han enten måtte si seg villig til å legge ut om Loran C, eller trekke seg som partileder.
Furre skrev brev til regjeringen, og leste det opp på en pressekonferanse. Kravene var at Schei-rapporten måtte offentliggjøres, og en granskningskommisjon oppnevnes for å se på sider ved saken som Schei-kommisjonen ikke tok opp. Furre gjorde det så klart at hvis regjeringen ikke etterkom kravene, ville han selv fortelle det han visste. «Eg kjenner konsekvensane. Skulle det bli riksrett, er det dei ansvarlege for dekkaksjonen som dømer meg.»
Arbeiderpartiets parlamentariske leder Trygve Bratteli kommenterte i VG: «Jeg kan for min del ikke tro at verken Storting eller regjering i en slik sak vil la seg bevege av noen form for trusler fra Berge Furre eller andre.»

Ny Tid fortsatte ufortrødent på forsiden i sin neste utgave: «Derfor tier vi ikke om Loran C. Derfor skal saka holdes hemmelig: Stortinget ført bak lyset av DNA-regjeringa!» I en lederartikkel skrev Audgunn Oltedal: «Norsk sikkerhetspolitikk skal ikkje vere tabuområde i offentleg debatt.»

De nærmeste ukene lekket Ny Tid litt og litt. Flere begynte å interessere seg. AUF krevde at statsminister Odvar Nordli skulle offentliggjøre hele Schei-rapporten. Ny Tid fikk stadig kjeft, men også støtte, blant annet fra Høyres stortingsrepresentant Georg Apenes: «God presseskikk kan undertiden være å sette seg ut over det rent formelle og juridiske, å si mer enn det ’tillatte.’»

Naturligvis ble det tatt for gitt at Ny Tid fikk sine opplysninger fra SVs representanter.
Loran C-saken alene hadde neppe vært nok til å spore av hele valgkampen. Men denne typen avsløringer lå i tiden. USA fikk sitt Watergate, Sverige sin IB-affære, og i Norge kom en rekke saker av ulikt kaliber omtrent samtidig. Klassekampen offentliggjorde hemmelige telex-smeldinger fra den norske ambassaden i Moskva. Dagbladet lekket fra hemmelige deler av innstillingen til et offentlig utvalg som antydet at det foregikk politisk overvåkning i Norge.

Ivar Johansen, til daglig kontorsjef i Gyldendal forlag, men også journalist og politisk aktivist, tok kontakt med Ny Tids redaktør Audgunn Oltedal, og de to møttes på Kaffistova i Oslo. Her fortalte Johansen at han over lang tid hadde samlet informasjon om de ulike grenene av norsk etterretning. Han visste hvem de var, hvor de var, og hva de drev med. Johansen hadde for eksempel lister over ansatte i overvåkningspolitiet. Dem hadde han laget blant annet ved å stille seg utenfor kontorene der de holdt til, notere bilnumre, sjekke numrene mot motorvognregistret og så kryssjekke navnene telefonisk ved å ringe politiet og spørre om den og den jobbet der. Dette skulle bli den såkalte listesaken. Oltedal gikk tilbake til Ny Tid og ba Ingolf Håkon Teigene ta kontakt med Ivar Johansen, og følge opp.

23. juli skrev Ny Tid at en sekretær i Stortingets utenrikskomité var blitt overvåket i en lang periode i etterkrigstiden, på ordre fra blant annet Einar Gerhardsens bror, Rolf. I samme utgave hadde avisen en enda bedre sak, som også ble slått opp over hele forsiden: «Norske sikkerhetsagentar verva finske nazistar til spionasje i Sovjet.» Ingolf Håkon Teigene og Ivar Johansen hadde signert artikkelen, som bygde på sistnevntes research. Saken ble pikant fordi Jack Helle, tidligere tjenestemann ved ambassaden i Finland, nå generalsekretær i Folk og Forsvar, var navngitt som en av dem som stod bak. Saken førte til store oppslag i Dagbladet og Dagsrevyen. Helle nektet plent og varslet juridiske skritt. Arbeiderbladet avskrev det hele som «en røverhistorie.»
Uken etter brakte Teigene og Ny Tid intervjuet med major Svein Blindheim: «Eg underviste i spionasje og sabotasje mot Sovjet.» Han var i 1953 blitt hyret av sjefen for etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, også en kjent Ap-mann. Samme kveld stod Blindheim frem i Dagsrevyen, og utdypet sin bekreftelse av Ny Tids historie. Like etter bekreftet Morgenbladets redaktør Christian Christensen, også han tidligere etterretningsoffiser, Ny Tids og Blindheims historie i en artikkel i sin egen avis.

Både Blindheim og Christensen ble tiltalt for å ha røpet forsvarshemmeligheter. Blindheim ble senere også dømt, men Jack Helle kom aldri tilbake til sine juridiske skritt.

Arbeiderbladet kom Ny Tid i forkjøpet med starten av listesaken. 1. august ble et intervju med Johansen smelt ut på regjeringsorganets forside: «Jeg har opplysninger om alle som jobber for overvåkningspolitiet og for den militære sikkerhets- og etterretningstjeneste.»

Saken sjokkerte i hvert fall fem steder; i de tre nevnte etatene, i Forsvarsdepartementet og i Ny Tid. Arbeiderbladets Eva Bratholm hadde kontaktet Ivar Johansen og bedt om et intervju, og Ny Tid lurte selvsagt på hvordan avisen hadde fått nyss om materialet de alt satt på. Jan Otto Hauge mener det kom «fra løsmunnede folk i SV-kretser.»

Statsadvokat Jostein Erstad varslet at det kunne bli aktuelt å beslaglegge Johansens og Ny Tids lister. Signalet fra Erstad ble først korrigert, og det fulgte noen dager med avventende nervøsitet. Plutselig var det mange menn i støvfrakk og solbriller å se rundt Ny Tids lokaler.

Dagbladet intervjuet partileder Berge Furre: «Det kan bli aktuelt å offentliggjøre navnene på dem som har overvåket folk på venstresiden i norsk politikk. (…) Etter at vi selv er blitt kartlagt, har jeg full forståelse for at Ivar Johansen, Ny Tid og andre kartlegger dem som har kartlagt oss,» sa Furre.

Dagen etter kom Dagbladet med stramme formaninger på lederplass: «I iveren over endelig å ha trengt gjennom i den «borgerlige offentlighet» med annet enn sørgmodige historier om indre splittelse, har SV-organet Ny Tid truet med å offentliggjøre navnene på personer som er knyttet til overvåkningspolitiet, sikkerhetstjenesten og etterretningsvesenet. Partiformannen Berge Furre har endog gitt sin velsignelse til at så skjer. (…) Det finnes ingen politisk begrunnelse som kan forsvare truslene fra SV. Derfor bør partiet besinne seg.»

Så skred politiet til verket. Jan Otto Hauge oppfattet hva som var på gang. Han ringte Ivar Johansen og ba ham ta med materialet til sitt kontor. Så gikk Hauge til Gyldendal på Sehesteds plass, med en politimann i sivil noen meter bak seg. Mens politimannen ventet utenfor, hentet Hauge flere plastposer med de nevnte listene og annet materiale hos Johansen. Deretter fortsatte han ut gjennom den andre døren til Universitetsgaten. Det var nok til å riste av seg politimannen, som neppe visste at forlaget hadde to innganger. Jan Otto Hauge kjørte så til utestedet Club 7, der hans venn informasjonssekretær Trond Jensen påtok seg å ta vare på plastposene. De ble låst inn i et skap.

Vel tilbake i redaksjonen, ble Hauge hentet til politiavhør. Han røpet ingenting. Det gjorde derimot kollega Ingolf Håkon Teigene etter elleve timers grilling. Dermed gjennomførte politiet en razzia i Club 7, der Trond Jensen i mellomtiden hadde tatt flere kopier, og anbrakt ett sett hjemme hos seg og ett i en hytte han disponerte i Solvang kolonihage i Oslo. Jensen ble også avhørt, og politiet fikk klørne i det meste. Men hvor mange sett kopier Trond Jensen tok i alt er uklart.

11. august kom Ny Tid med oppslaget: «Dei hemmelege tenestene: I Oslo er 85 på heiltid i overvakinga!» Avisen trykte en oversikt over antallet som jobbet med overvåkning, politikammer for politikammer, men nevnte ingen navn. «Dei har kartlagt oss. Nå vil vi kartlegge dei,» skrev Ivar Johansen og Ingolf Håkon Teigene.

På siste side hadde avisen så vidt fått med litt om politiaksjonen: «Uvanleg hard politiaksjon mot Ny Tid-medarbeidarar.» Artikkelen var skrevet av Audgunn Oltedal, som forsikret: «Å offentleggjere listene frå A til Å, har aldri vore på tale.»

Ett sett av listene havnet hos SVs nestleder Otto Hauglin, som nå, etter stortingsperiodens utløp, var på vei tilbake i stillingen som rektor ved Diakonhjemmets sosialskole. Han deponerte sitt sett hos partiets advokat Ole Jacob Bae. Begge antok at kontoret hans var avlyttet, så Hauglin sa høyt og tydelig: «Jeg tar med meg disse papirene og legger i en bankboks jeg har.» Så kjørte han til Spareskillingsbankens filial på Adamstuen, og la en bunke brunt papir i en bankboks. Håpet var at politiet skulle tro listene ble plassert der, og ikke hos Bae.

Men også Otto Hauglin tok kopier. Ifølge ham ville partileder Berge Furre ha et sett med seg på valgkamp i Rogaland, for å vurdere hva som skulle gjøres med dem. Furre fikk lister, men streng beskjed fra Hauglin om å brenne materialet straks sistnevnte sa han skulle gjøre det. Partilederen kunne ikke bli tatt av politiet med listene på seg, så mye var klart. En annen i sentralstyret var bekymret for at Furre kanskje ikke ville rekke å brenne papirene raskt nok, «Berge røyker jo ikke.»

Det var kun uker til valget, og SV var i vinden som aldri før. Etter politiavhøret av Ingolf Håkon Teigene og den etterfølgende arrestasjonen av Trond Jensen, var både Teigene og Audgunn Oltedal nedbrutt av påkjenningen. Otto Hauglin tok imot dem i tjenesteboligen sin for omsorg og rådslag. Også en fjerde «kristensosialist», senere SV-nestleder Gerd Reinsvollsveen, var til stede. Da Audgunn Oltedal senere ble innkalt til politiavhør, fryktet Otto Hauglin at politifolkene skulle få henne til å mykne. Han avtalte at de skulle møtes ved Politihuset i Oslo en halv time i forkant, og så gikk de en tur der Hauglin drev peptalk.

I Ny Tid var det mildt sagt hektisk. Nyansatte Asbjørn Wahl husker at han ble overlatt ansvar for alt som ikke hadde med listesaken å gjøre. Det var et svare strev å få avisen ut, «de andre satt jo enten i fengsel eller i politiavhør.»

Ny Tid ble i en periode dagsavis for anledningen. 16. august kom en ekstrautgave på fire sider med mer om politiaksjonen, om påtalemaktens utsagn, samt om støtte fra blant annet Vårt Lands sjefredaktør, Thor Bjarne Bore: «Jeg misliker sterkt at man har tatt i bruk landssvikparagrafen for å legalisere noe som sterkt minner om inngrep i pressefriheten.» Dagen etter: «Ny Tid avslører: Venstresida listeført i Forsvarets Sikkerhetstjeneste.»

Og dagen deretter kom nok en utgave av det som egentlig var en ukeavis, nå med dekning av partiledelsenspressekonferanse. «Nå kreves det klar beskjed: SV til motangrep på overvåkinga.» Av artikkelen fremgikk det at SV krevde granskningskommisjon og total sanering av arkiver laget på politisk grunnlag. Men det ble også nevnt at partiledelsen prøvde å distansere seg noe fra Ny Tid og Ivar Johansen, som nå satt varetektsfengslet.

Her var Dagbladet mer direkte. Parlamentarisk leder Reidar T. Larsen var åpenbart ikke glad for kaoset: «I Johansens dokumentsamling var det materiale vi aldri skulle hatt disposisjonsrett over. Jeg kan ikke se noe poeng i å samle inn opplysninger om militære hemmeligheter.» Også Berge Furre distanserte seg nå fra Ivar Johansen. Han presiserte at den fengslede ikke hadde tillitsverv i SV. «Det foreligger ikke noe partivedtak om å kreve løslatelse av Ivar Johansen. Det må være opp til rettsinstansene å ta stilling til det spørsmålet,» sa Furre.

Ivar Johansen fikk ikke med seg mye av dette. Han satt fengslet. Den eneste kontakten med SV kom da fengselspresten formidlet en beskjed fra Otto Hauglin, men Johansen forstod ikke hva Hauglin ville si. Ivar Johansen hadde aldri sett for seg at denne saken skulle skape et så enormt oppstuss og spore av SVs valgkamp: «For Ny Tid og meg var dette et rent redaksjonelt prosjekt.»

SV var i alle medier og kanaler, men det handlet ikke nettopp om partiets valgkampsaker. Det så imidlertid ikke ut til å bekymre alle i partiet like mye. Fra en rekke lokallag kom det krav om å få utlevert listene. Aktivistene visste – eller følte – de hadde blitt overvåket, og nå ville de ha navnene på bordet. I en viss utstrekning ble det også sendt ut informasjon. Arent M. Henriksen, som nå var tilbake i Trondheim etter utløpt stortingsperiode, fikk et brev «fra en person i det sentrale miljøet», med navn på overvåkere ved politiet i Trondheim. Henriksen hadde ikke bedt om navnene, og var lite begeistret for det som foregikk i Oslo: «Man skal vite hva man gjør når man legger seg ut med den stalinistiske delen av sosialdemokratiet.»

Der SV hadde havnet nokså uskyldig i listesaken, forholdt det seg annerledes med Loran C. Regjeringen viste ingen tegn til å ville offentliggjøre Schei-kommisjonens rapport. Dette var en sak SV gjerne ville kjøre, men hvordan? Finn Gustavsen likte ikke at Berge Furre hadde lovet å lekke innholdet, men når partilederen først ville gjøre det, slo han følge.

Om kvelden 22. august hadde SV leid storsalen i Folkets Hus i Oslo, og den var fullpakket. Ifølge Ny Tid var så mange som 1600 til stede da Berge Furre og Finn Gustavsen beveget seg mot podiet. En del ble antatt å være politifolk i sivil. Finn Gustavsen startet da også slik: «Godtfolk! Politifolk!» Han sa at han godtok visse begrensninger i ytringsfriheten og at han aldri før hadde brutt noe taushetsløfte, men: «Grensen for min lojalitet overfor hemmeligstempling går hvor den misbrukes, der hemmeligstempling blir redskap i hendene på politikere, politi og militære. Grensen går der hvor jeg vet at hemmeligstempling ikke tjener rikets sikkerhet, ikke er i nasjonens interesse, ikke er i pakt med konstitusjonen og demokratiske spilleregler.» Så gikk han – og senere Berge Furre – videre med innholdet i Schei-kommisjonens rapport: «Alt peker altså i retning av at regjeringens ledende folk var fullt klar over Loran Cs funksjon i atomstrategien alt da den første stasjonen ble bygd.»

Ny Tid var fornøyd: «Gustavsen og Furre skar opp verkebyllen.»
Møtet fikk stor dekning, men nesten alle journalistene hadde fått beskjed av sine sjefer om ikke å referere fra det «hemmelige» stoffet. Redaktørenes selvsensur førte til oppgjør i flere redaksjoner, blant annet i NRK. Dagbladet fulgte ikke sensurlinjen, men kommentator Ragnar Kvam Jr var heller ikke imponert: «Valgtaktisk har SV rent nok et hode av seg, om det i disse dager i det hele tatt er noe igjen.»

Valgkampledelsen prøvde å få partiet til å gå på med rak rygg i valgkampinnspurten. Dagen etter stormøtet gikk det ut et skriv til alle lokallag med et aksjonsopplegg om Loran C og overvåkning. «Vi må møte offensiven fra de reaksjonære kreftene,» het det. Alle ble oppfordret til å bruke partiets plakater mot Loran C og overvåkning, til å skrive leserbrev og til å fylle underskriftslisten mot overvåkning av venstresiden.

Først så det ut til at SV tross alt skulle komme bra fra det. En meningsmåling i Dagbladet 8. september ga 6,1 prosent, altså litt over nivået fra 1975. Men SV-erne som reiste rundt i valgkampen merket godt at det nå blåste fra alle kanter. Berge Furre sa det slik til Ny Tid: «Det er enorme og uhyggelege krefter som er sett inn i ein gigantisk kampanje for å knekke SV. Ikkje noko middel har vore for skittent. Landssvikarstempelet er blitt brukt hemningslaust.»

Sosialistisk Venstreparti endte på 4,2 prosent, ned fra 11,2 i 1973. Katastrofen så ut til å bli komplett ved at kun den nye Oslo-kandidaten Stein Ørnhøi fikk plass på Stortinget. Dermed ville også Nordli-regjeringen ha måttet gå av. «Nå tar Willoch over» meldte Ny Tid. «Vi kom ståande gjennom stormen,» sa Berge Furre, i et krafttak for å muntre opp. Han var mer nøktern i fortsettelsen: «Når vi fekk ein valkamp på heilt andre saker enn dei vi hadde tenkt, må partiets leiar og Ny Tids redaktør bere ansvaret for den vurdering at vi var nøydd til å ta kampen på dei hemmelege tenester og Loran C no, slik sakene hadde utvikla seg.»
Lyspunktet kom dagen etter valget. En postsekk med 50 stemmer i Nordland kom til rette – nok til å gi Hanna Kvanmo tilbake mandatet hun trodde var tapt i Nordland, og dermed også til å gi Nordli-regjeringen tilbake sitt flertall i Stortinget.
Men dette hjalp bare marginalt på humøret i SV.

Det første hovedstyremøtet etter valget ble dystert. Stikkordene Berge Furre brukte er bevart: «Valkampen spora av over på saker der vi ikkje kunne vinna,» konstaterte SV-lederen. Blant medlemmene fryktet Furre nå «depresjon, passivitet etter den fyrste trassige glød,» samt at «folk med massegrunnlag og politisk røynsle gjev opp, dei velskolerte mellomlagsfolka blir att.»

Fokus på listesaken og Loran C slo kanskje litt an hos intellektuelle, men neppe blant arbeidsfolk, og nå advarte Berge Furre mot «sekterisme» i SV. Det viktigste var at SV nå forholdt seg seriøst til den økonomiske krisen ved «å meisla ut ein krisepolitikk som kan verka truverdig på arbeidsplassane.»

Frank Rossavik er forfatter. Tekstene er et forkortet utdrag fra hans bok SV – fra Kings Bay til Kongens bord, som kommer i april. Denne helgen har partiet sitt landsmøte. ideer@morgenbladet.no

Listesaken

• Trond Jensen, Jan Otto Hauge og Ingolf Håkon Teigene dømt til betinget fengsel.
• Ivar Johansen fikk dels betinget, dels ubetinget, og sonte 60 dager.

http://morgenbladet.no/ideer/2011/hviskninger_og_rop#.UfAzlNLDtBE