Asylkamp

Asylsøkerne har ingen formell makt overhodet – de er absolutt maktesløse, på demokratiets kalde utside. Asylsøkerne er derfor avhengige enten av folkets eller politikernes empati, av vår evne og vilje til å sette oss i dette.

4. oktober arrangerte Justisdepartementet ved statssekretær Pål Lønseth et seminar for pressen om dekningen av innvandringspolitikken. Der kritiserte han media for å fokusere for mye på enkeltskjebner og for å ha for lite kritisk distanse til enkeltpersoner og organisasjoner som «bruker» media for å fremme saken sin.

Det er ikke justismyndighetenes rolle å legge føringer på hvordan pressen skal forholde seg til og omtale deres politikk, eller Justisdepartementets plass å bruke den betydelige talerstolen de har til sin disposisjon til å forsøke å kue pressen. Derimot er det medias soleklare rolle å vurdere makten kritisk – både dens maktmidler og dens retorikk. Det hadde derfor vært helt på sin plass hvis media heretter gjør det til sin jobb å gå alt statssekretær Lønseth sier kritisk etter i sømmene, eksempelvis hver gang han bruker ord som «grunnløse» eller «returnektere» om asylsøkere som ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har krav på beskyttelse, eller når han fremstiller det som at nesten enhver positiv endring nærmest vil bringe hele asylinstituttet i bakken.

Filmskaper Margreth Olin fokuserer på enkeltskjebner nettopp fordi det er enkeltskjebnene som er det levde livet og den eneste reelle kilden til kunnskap om politikkens konsekvenser. Med dokumentarfilmen «De andre» belyser og problematiserer hun utlendingsmyndighetenes praksis med å sende ut enslige mindreårige asylsøkere idet de fyller 18 og ikke lenger regnes som barn. I «De andre» blir vi kjent med enkeltindivider som får kjenne på kroppen konsekvensene av myndighetenes regelbesatte praksis. Skjebnene treffer oss som et slag i trynet, og det er umulig å ikke bli påvirket – med mindre man, som FrPs Christian Tybring-Gjedde, har som skeivt ideologisk og personlig utgangspunkt at de som har mye, ikke burde dele. Asylpolitikken handler, som all politikk, om enkeltskjebner. Når myndighetene prioriterer «innvandringsregulerende hensyn» fremfor råd fra blant annet UNHCR, får det brutale konsekvenser på individnivået. Det er disse konsekvensene som ligger til grunn når vi kritiserer systemet. Systemer dyrker avstand. Motstanden mot systemet må være basert på den grunnleggende, demokratiske betydningen av nærhet.

Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter, forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk», har nylig fremhevet at norsk asylpolitikk nettopp er preget av en svært problematisk avstand mellom de som styrer og de som styres. Asylfeltet er dypest sett et udemokratisk samfunnsområde. Asylsøkerne har ingen formell makt overhodet – de er absolutt maktesløse, på demokratiets kalde utside. Asylsøkerne er derfor avhengige enten av folkets eller politikernes empati, av vår evne og vilje til å sette oss i deres sted. I stedet for å forstå den demokratiske betydningen av empati på dette samfunnsområdet, synes politikerne å ha vent seg til å administrere en politikk med høye menneskelige kostnader, simpelthen til å tåle så inderlig vel den urett de utsetter andre for. Å belyse enkeltskjebnene er det mektigste virkemidlet vi har for å vekke folks og politikernes empati, det vil simpelthen si deres dypere forståelse av et vesentlig menneskelig fellesskap.

Det er nettopp makten bak dette virkemidlet Pål Lønseth og Justisdepartementet åpenbart frykter, og seminaret var utvilsomt et forsøk på brannslokking etter at både Ap-politikere og andre landet over har protestert mot en hard politikk mot papirløse. Hvorfor har de protestert? Jo, fordi lokalpolitikerne møter menneskene som departementet helst holder på trygg avstand. Lokalpolitikerne ser de menneskelige konsekvensene, og godtar at de må inngå i det politiske regnskapet. Desto viktigere er det at en pressestand som er bevisst sin samfunnsoppgave som fritt og kritisk organ, ikke lar seg kue til å dyrke den distansen departementet ønsker.

Margreth Olin og Rune Berglund Steen er blant innlederne på Globaliseringskonferansens stormøte om asylpolitikk og antirasisme lørdag 3. november. Der forsetter debatten og kampen for en human asylpolitikk. Fordi en annen verden er mulig.

Skrevet av:
Nina Skranefjell og Irene Kosberg Skagestad

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s